Skepsisen og forbudene blir av kommunikatører gjerne betegnet som tull og tøys og misforstått. Sosiale nettsamfunn er ikke mer krevende enn annen sosial omgang, og kan ved rett bruk heller fungere som verdiskaper.

Vi i Presis PR er i hvert fall av den overbevisning at både Internett og sosiale medier er kommet for å bli. Derfor tilbyr vi da også kurs, foredrag, kampanjer, strategier og rådgivning innen sosiale medier. Ikke fordi vi tror dette er saligheten selv, men fordi det i 2010 er umulig å komme utenom.

www.youtube.com/watch?v=sIFYPQjYhv8

www.youtube.com/watch?v=GiKRA-syT5M

I september fortalte danske Karen på YouTube om sin lille sønn August. Han var unnfanget med en fremmed utlending “på byen”. Nå ønsket hun å finne den ukjente barnefaren -- via Internett.

Filmen fikk raskt en voldsom oppmerksomhet. I løpet av de fire første dagene passserte den 700.000 visninger. Mange la inn kommentarer, bloggere lenket den, medier omtalte den,  og flere henvendte seg, med egne vidoer, og fortalte at det var nettopp de som var far til lille August.

Problemet var at både Karen og August ikke var “ekte”. Karen heter egentlig Ditte Arnth Jørgensen, er skuespiller og barnløs. Filmen var et PR-stunt, en bevisst satsing på viral markedsføring for å nå gjennom i “mediastøyen”. Bak filmen sto reklamebyrået Grey og dansk reiselivsnæring, VisitDenmark.

Bakmennene var strålende fornøyde og betegnet den som “the most successful viral advert ever”.

Men å selge Danmark basert på en emosjonell løgn om promiskuøse danske kvinner, slo ikke positivt ut. Kritikken var bred, blant annet fra Universitetet i Roskilde. Flere av kommentarene på YouTube var dessuten hatfulle. Danske kvinner generelt, og Karen spesielt, ble karakterisert som “horer” og “idioter”. Da det attpåtil ble kjent at filmen var usann, ble stemningen ytterligere forsterket. Mange følte seg lurt, var forbannet og mente det var forkastelig at skattekroner skulle brukes til markedsføre Danmark med løgn. Etter noen dager valgte da også VisitDenmark å beklage det hele og tok videoen bort fra YouTube.

Hvorvidt dette bidrar til at Danmark får flere turister, gjenstår å se. Men fuzz, det fikk de i hvert fall!

Valgforsker Rune Karlsen mener imidlertid at fortsatt er budskapet det viktigste. I en fersk doktorgradsavhandling analyserer han hvordan ny informasjonsteknologi påvirker moderne valgkamper.

Budskapet er det viktigste i politikken. Teknologi i seg selv engasjerer sjelden. Det store skillet går da heller ikke mellom nett eller ikke-nett. Skillet går mellom de politikerne som klarer å kommunisere med sine velgere og de som ikke gjør det.

Ingen politikere, heller ikke Barack Obama, vinner valg på grunn av media. Men noen klarer å gjøre bedre nytte av Internett enn andre, heriblant Obama som nådde nye grupper velgere gjennom Internett. Men dette gjør han altså ved siden av de tradisjonelle kanalene.

I norsk politikk er stadig flere partier på Twitter. Og de politiske tvitrerne er stadig mer aktive. Men at noen politikere velger Internett som et ledd i valgkampopplegget, betyr ikke at de velger bort stands eller folkemøter. De har bare forstått at kampen om makten foregår på en rekke arenaer, ikke bare én.

Hvem som vinner den digitale valgkampen, også i Aust-Agder, er uvisst. Men ett er sikkert; Internett er kommet for å bli. Og kan vanskelig velges bort.

Valgkamper handler ofte om tilstedeværelse i flest mulig kanaler, det være seg i form av ballonger, tv-reklame, dekorerte biler, stands eller på nett. Nå skal velgernes gunst kapres gjennom egne blogger, Twitter, Facebook-grupper og YouTube-kanaler.

Men med hvilken effekt? Politikerne i Trondheim fikk seg en ubehagelig overraskelse da de i 2007 etablerte en chattefunksjon på nett. Hensikten var å styrke kommunikasjonen med unge velgere.

Men responsen var dårlig. De neste to åra kom det bare et titalls henvendelser. Nå er det slutt. I følge Adresseavisen er tjenesten nå lagt ned. Skyldes det laber markedsføring, laber interesse fra velgerne eller labert innhold fra politikerne?

2009 er året hvor “alle” politikerne er på nett. Men; er digital valgkamp det eneste saliggjørende eller er det “keiserens nye klær”? Tross alt handler politikk mer om budskap enn om form og kanal.

Presis PR vil følge partiene og poltikerne i valgampen 2009, fortrinnsvis lokalt, i deres bruk av Internett for å sanke stemmer. Følg med på vår nettside som du kan legge til i din RSS-leser.

Kommunikasjonsstrategien er bygget opp rundt sosiale medier. Gjennom blogg, Facebook, Twitter, Flickr og YouTube har vi lyttet og lært, inspirert og engasjert. Vi er blitt en “snakkis”, mediene har fulgt oss tett og sist, men ikke minst: Påmeldingene har strømmet på.

Mange har et ambivalent forhold til triathlon. Det forbindes ofte med machomenn som svømmer, sykler og løper til de spyr. Gjennom konkurranser som Ironman og Norseman har idretten selv vært med på å distansere seg fra “mannen på gata”.

Vårt mål har derfor vært å senke terkelsen for å delta gjennom å ikke snakke til, men snakke med folk som liker å holde seg i form. Vi har hatt fokus på trivsel, treningsglede, helse og motivasjon, og har kommunisert dette på ulike arenaer og gjennom flere aktiviteter. For det er ingen tvil om at det er en fantastisk idrett.

Vi har knyttet til oss gode ambassadører (som Eline) som vi har fulgt gjennom treningen mot 13. juni, og alt er dokumentert på film. Det har også ført oss inn i inspirerende og spennende samarbeid med filmselskapet Novemberfilm og reklamebyrået Sør Stangebye.

Fra et realtisisk mål på 50 deltakere, og et hårete mål på 100, er 250 deltakere innen rekkevidde. Det vil si at arrangementet snart er fullt.

Hove Tri er fornøyd, vi er fornøyd og nå gjenstår det aller viktigste: Arrangementet. Det gleder vi oss til!

Her finner du Hove Tri.

Også i “virkeligheten” er det slik at gleden ved å gi kan være større enn gleden ved å  få.

Fædrelandsvennen melder at spydkasteren Andreas Thorkildsen er på treningsleir i Sør-Afrika. Overskriften er: Andreas deler gulloppskriften. Thorkildsen er nemlig ikke alene på samling. Friidrettsstjernen trener med Stuart Farquhar, newleanderen som kastet 83,23 meter i fjor, og tyske Christina Obergfoll.

I februar får Thorkildsen Oslo-besøk av Jonas Lohse, den nest beste svenske spydkasteren i fjor, med 81,40 meter.

Jeg har ingen hemmeligheter. Jeg deler med dem som spør, sier Thorkildsen til Fædrelandsvennen.

Trener Åsmund Martinsen ser på åpenheten som en form for tilbakebetaling for at Thorkildsen i 2003 fikk trene sammen med Steve Backley, som på den tida var en av verdens beste spydkastere.

Tid for payback, altså.

Og sånn fungerer det også i sosiale medier som Twitter, Flickr og YouTube, for å nevne noen. Kjekke verktøy i mange sammenhenger. Men så forventes det også at man gir noe tilbake.

If you do something, I do something. If you do nothing, I do nothing.

Jordans dronning Rania har mottatt en pris av YouTube for sin kamp for å bryte ned negative oppfatninger av arabere og muslimer.

Dronning Rania, som er gift med Jordans kong Abdullah II, er stemt fram som verdens mest innflytelsesrike leder, av CNNs nettbrukere. På YouTube etablerte hun seg i april i fjor med egen videokanal, en såkalt videoblogg. Der la hun ut et klipp på 106 sekunder hvor hun ba folk sende inn sin mening om den arabiske verden og Midt-Østen. Tittelen var “Send meg dine stereotyper“.

Den 38 år gamle dronninga besøkte Oslo i fjor, like før jul. Det var i forbindelse med et møte i organisasjonen Education for all. Her holdt hun en tale, som selvfølgelig ligger ute på dronningas egen nettside.

I en tid hvor polariseringene øker er det oppsiktsvekkende at en leder gjør en betydelig innsats for å bryte med fordommer og bidrar til å skape et mer nyansert bilde.

At hun bruker nye medier for å nå ut til et større publikum, er slett ikke gitt. Men det er i aller høyeste grad forbilledlig.

Men hva er egentlig sosiale medier -- og hvordan fungerer det?

Det amerikanske rådgivningsselskapet Common Craft har laget flere videoer om ulike sosiale medier. Her er en av dem:

www.youtube.com/watch?v=MpIOClX1jPE

Utgangspunktet er at nåværende ordfører Rune Hagestrand har fremmet forslag i formannskapet om å få i stand internettoverføring av møtene i kommunestyret. Ett av målene er å nå ungdommen på deres egen arena, samtidig som det vil være et godt tiltak for å informere publikum. Men flere av kommunens politikere er uenige.

Odvar Eikeland er blant disse. Han synes ikke noe om internettoverføring av kommunestyremøtene. Overfor Aust-Agder Blad gir han uttrykk for at det er useriøst. Og han er ikke alene om det.

«Jeg liker heller ikke at det skal åpnes for å ’snoke’ tilbake til hva som er sagt i tidligere møter,» sier Jon Olav Gryting fra Kristelig Folkeparti.

[singlepic id=8 w=400 h=320 float=left]«Det blir en slags ’videodømming’ av kommunestyremøtene,» argumenterer Gryting som åpenbart forventer utbredt, politisk blotting med tilhørende rating på YouTube.
For slik har det jo blitt med dette evinnelige internettet, at her kan man spre informasjon på en måte som gir både kunnskap og forståelse for demokratiske prosesser.

I så måte er det ikke til å undres over at kinesiske myndigheter er bekymret. I Kina blokkerer myndighetene nærmere 20.000 nettsteder, søkemotoren Google, FNs nyhetssider, Amnesty International og Human Rights Watch.
At man er skeptisk til Internett i Gjerstad, kan være vanskeligere å forstå. I beste fall er reaksjonene til Odvar Eikeland og Jon Olav Gryting en dårlig spøk. I verste fall handler det om en politiker som ikke ønsker at offentligheten skal få innsikt i det politiske arbeidet i Gjerstad.

Sant nok er det ikke alt man ønsker å vite noe om. «Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, får aldri igjen en hel natts søvn,», mente Otto von Bismarck.
Eikeland har sittet som ordfører i Gjerstad i to perioder og bør vite hva han snakker om. Men jeg har vanskelig for å tro at det politiske miljøet i Gjerstad har noe å skjemmes over.

Holdningen passer imidlertid dårlig med vår tids krav til innsyn. Norsk offentlighet, byråkrati og forvaltning – og politikk som sådan – bygger heldigvis på åpenhet, noe de fleste bedrifter også har tatt til etterretning, gjennom blogging og deltakelse i nettsamfunn.

Hotellnestor Petter Stordalen er blant dem som har forstått at blogging bærer bud om åpenhet og troverdighet, noe som igjen skaper tillit. Stordalen har forstått at kunder og forbrukere ikke kun er mottakere av et budskap, men at de er deltagere – i en stadig pågående samtale.
I så måte ser jeg med spenning fram til den dagen borgerne kan chatte med de folkevalgte i Gjerstad.

Det mest interessante ved diskusjonen er følgende bekymring fra Odvar Eikeland og Jon Olav Gryting: «Jeg føler at vi da er med på å begrense verdien av disse møtene når det skal tas opp og overføres til nettet og vi samtidig kan gå inn og hente ut hva som er sagt i tidligere møter.» Tenk det, Hedda! Hva hvis noen husker det politikerne i Gjerstad har sagt eller lovet tidligere, og hva om noen konfronterer dem med dette. Hva blir det neste vi kan forvente? At referatet erklæres dødt?

Enten vi bruker Twitter, Facebook eller andre tjenester; Internett endrer måten vi kommuniserer på. Foreløpig har det vært mest synlig på et personlig plan. Men også det offentlige bør bidra med å dele tanker og erfaringer, på godt og vondt.

Dette innlegget ble publisert i Agderposten 12.12.08.

Google startet som et prosjekt i 1996 av studentene Larry Page og Sergey Brin i 1996. To år seinere stiftet de formelt Google Inc. I 2007 var salgsinntektene på formidable 4.200 milliarder dollar! Verden over har de 20.000 ansatte.

[singlepic id=2 w=320 h=240 float=right]Google er beviset på mye. Selvfølgelig må man ha et marked. Det må være en viss interesse for tjenestene eller varene dine. Dernest må det du tilbyr holde mål. Det er langt på vei tilfellet med Google, som raskt ble populært takket være sin hurtighet, sortering av søk og enkle design.

Men hvordan fant Google veien til massene? Det skyldtes i hvert fall ikke massiv annonsering. Google har alltid hatt en dempet profil, i skarp kontrast til larmende kampanjer fra Expert og Elkjøp her hjemme. Selv hjemmesiden til Google er rolig og nedtonet. Bortsett fra selskapets egen logo er den helt hvit, fri for store annonsebannere og blinkende elementer.

Googles offisielle slagord er ”don’t be evil”. Det kunne lett vært ”don’t be noisy”. Det betyr ikke at Google har unnlatt å søke oppmerksomhet. Uten oppmerksomhet ville ikke Google vært så store som de er.

I dag er Google overalt. Selskapet styrer informasjonsstrømmen din og alle kurver peker oppover. Omsetningen i tredje kvartal i år økte med 31 prosent sammenlignet med i fjor. Og i fjor var altså salgsinntektene på 4.200 milliarder dollar …

Google har på ingen måte holdt en lav profil. De lever tross alt av å bli sett. Men de søker ikke innstikkene i avisene, de annonserer ikke på tv eller på radio, du finner ingen Google-boards på Times Square eller Karl Johans gate. I stedet har de bevisst søkt den rette oppmerksomheten, gjennom de rette kanalene – ikke minst de sosiale nettverkene.

I 2006 kjøpte Google YouTube for 11 milliarder kroner. Da var YouTube bare ett år gammelt. Og oppkjøpet vakte oppsikt, ikke minst på grunn av prisen. Like fullt ble det allerede da vist 100 millioner videoer der hver dag. Og rundt 72 millioner nettsurfere besøkte siden hver måned.

- YouTube-teamet har bygd opp en spennende og sterk medieplattform som utfyller Googles mål om å organisere verdens informasjon og gjøre det allment tilgjengelig og nyttig, sa Google-direktør Eric Schmidt til BBC den gang.

Joda, Internett har definitivt kommet for å bli. Så spørs det hvilke bedrifter som er med på veien inn i framtida.