Oppslagene har kommet i flere medier, både i egne regionale og i nasjonale medier. Aftenposten har gått hardest ut og peker på at Sørlandet har et omdømmeproblem – hva de nå enn legger i det. 

Omdømme er nemlig et begrep som i stigende grad dukker opp i forskningsrapporter, barometre og medieoppslag. 

Hos Aftenposten ligger problemet i skjæringspunktet mellom «myten om Sørlandet» (fiksjonen) og statistikken (fakta). Og den bløde forestillingen om Sørlandet – med sol, sommer og «tean i tanga» – passer dårlig med statistikkenes harde tall.

Det er stor forskjell på å være berømt og å være beryktet. Og det er stor forskjell på at en landsdel er bra og at den virker bra. Og omdømme, det er gjerne synonymt med glansbilde. 

Folk flest foretrekker idyll. Det er greiest sånn.

ÅPEN OG TRANSPARENT KOMMUNIKASJON
Politikere er ingen unntak. Deres suksesser måles i antall stemmer, budsjettoverskudd og befolkningsvekst. I politikken gjelder det derfor å sette «spotlighten» på de rette sakene. For når rampelyset faller skrått inn fra siden, er det mye som havner i skyggen, ofte ute av syne for det blotte øye. Eller sagt på en annen måte: Der det er mye sol er det også mye skygge. 

Å se vekk fra skyggesidene, og bygge omdømmet kun rundt solsiden, er en metode som mange informasjonsrådgivere og politikere finner enklest.

Men noen god løsning, er det ikke. Ofte er det dette som skiller annonsen fra PR. For PR er ikke arbeidet med synlighet for enhver pris. PR handler om informasjon og samfunnskontakt, og til grunn for dette ligger et ønske om en åpen og transparent kommunikasjon, et ønske om deling og dialog. 

Å dekke til informasjon er en skummel tendens. Når ansvarlige arendalspolitikere i fullt alvor mener at man ikke skal snakke om dårlige resultat på levekårsundersøkelser og heller trekke frem at ting er bra, er politikerne på ville veier.

Nylig ble Kristen Bjormyr fra Senterpartiet sitert i Agderposten, angående forholdene på Saltrød i Arendal: 

«Vi må tone ned levekårsundersøkelsen. Saltrød er et kjempeflott sted å bo. Jeg har selv fem barn som har trivdes bra på skolen, og som klarer seg fint videre i livet. (…) Vi må ikke snakke negativt om Saltrød.» 

Bjormyr fikk støtte fra Linda Skjulestad fra Høyre:

«Jeg er enig i at vi ikke må snakke mer om levekårsundersøkelsen. Vi har det bra her, og det skjer mye flott.» 

I stedet for å ta realitetene innover seg, velger de to folkevalgte å dekke til. For hvis det hele er ute av syne, er det ute av sinn. Eller hva? 

Metoden minner farlig om tidligere tiders propagandamaskinerier:

«BEDRE OMDØMMET»
Gjentar man en usannhet mange nok ganger, blir den til slutt en sannhet. 

Ledende politikere må snart ta innover seg at Agder scorer dårlig på en rekke parametre om levekår. Vi topper på bruk av vanedannende medikamenter som sovepiller, beroligende medisiner i tillegg til ADHD-medisin, astma og KOLS-medisiner.

Det er også kjent at fylkene har høy andel av unge uføre, lavere inntekt og lavere utdanning enn de fleste andre. I Aust-Agder kommer spesielt Saltrød dårlig ut. 

Politikerne unnlater å ta ansvar for situasjonen. I stedet snur de seg altså bort, og de ønsker heller å fokusere frem positive ting for å «bedre omdømmet». 

«Det er veldig bra å ha fokus på det positive. Men politikerne må også gripe fatt i levekårsproblemene, de går ikke vekk av seg selv», påpekte forsker Torunn S. Olsen i Fædrelandsvennen, da levekårsundersøkelsen ble lagt fram i april i år. 

Olsen viste til Agderrådets regionale plan og påpekte at det ikke foreligger noen konkrete tiltak, foruten frukt på skolen. I så måte hjelper det lite at fylkesordfører Laila Øygarden gikk ut i samme avisartikkel og mente det nå var på tide å «ta et tak».

Politikerne som har ansvaret for situasjonen og for å komme videre i positiv retning, ser ut til å tro at det viktigste er å snu omdømmet. Dette skjer altså best ved å unnlate og snakke om det negative og heller dra fram det positive? Men problemene forsvinner ikke om vi lukker øynene for dem. Tvert imot: de vokser og blir uhåndterbare.

Politikerne må se sitt ansvar, og de må ta grep for å bedre levekårene. De må bedre skoleresultatene og utdanne kommende generasjoner og satse på kultur og kompetanse som kan løfte landsdelen inn i fremtiden. 

Politikerne må nødvendigvis forstå at forskere fremlegger fakta, ikke fiksjon. Alt annet er et selvbedrag, som bare bekrefter myten om trege sørlendinger. 

Å feie det hele under teppet, lukke øynene, snu seg bort, dekke til ? jo da, vi liker å glatte på fasaden.

For var det ikke engang slik at sørlendingene brukte den dyreste malingen på fremsiden av huset? I så fall bekrefter Sørlandet sitt negative skyggebilde, nok en gang.


Foto: tregde / Flickr.com

Stortingskandidaten Kjell Ingolf Ropstad (KrF) bestemte seg tidlig for å lede an i den digitale valgkampen. Strategien lyktes han med. Presis PR har kåret ham til ”Aust-Agders Obama”.

- Det er veldig hyggelig. Den digitale valgkampen har vært viktig for meg. Mange velgere foretrekker denne formen for kontakt, som er både rask og direkte, sier Ropstad.

I sommer ble det kjent at politikerne i Aust-Agder er ukjente for folk. 25 år gamle Kjell Ingolf Ropstad vet at alderen blir brukt mot ham. Derfor har det vært ekstra viktig for ham å føre en offensiv valgkamp. Han har på ingen måte valgt bort de fysiske møtene med velgerne i fylket. Han har vært mye på farta de siste ukene. Men pausene benyttes flittig.

- Jeg hadde ikke klart meg uten telefonen eller macen. Det er helt nødvendige arbeidsverktøy for meg. Jeg forsøker å holde meg oppdatert gjennom hele dagen, sier han.

Mens John F. Kennedy var den første tv-presidenten, er Obama den første internettpresidenten. Aldri har så mange på den amerikanske grasrota latt seg engasjere som under det forrige presidentvalget, mye takket være Obamas strategiske bruk av sosiale medier.

- Det er hyggelig at dere i Presis PR gjør det, men jeg sammenligner meg på ingen måte med Obama, altså. Samtidig, det er hevet over tvil at Internett er viktig, ikke minst for å komme i kontakt med velgerne, sier Ropstad.

Daglig kontaktes han av ukjente, enten via mobil, egen blogg, Facebook, Twitter eller mail.

- Disse innspillene er viktige for meg. Som politiker er det helt avgjørende at jeg vet hva som foregår i Aust-Agder, og da må jeg være tilgjengelig.

Kommunikasjonen går også den andre veien. Ropstad sender ut nyhetsbrev ukentlig. Her gjør han rede for hvordan uka har vært.

- Tidvis er det tøft å være politiker. Det kreves at vi er tilstede i ”alle” kanaler. Men det er viktig at velgerne hele tida er inneforstått med hva jeg jobber med. Og i dagens samfunn er åpenhet en dyd av nødvendighet.

Ropstad regner med at han bruker om lag én time hver dag til å kommunisere digitalt. Blant de sosiale mediene står Twitter særlig høyt.

- Jeg ga faktisk opp Twitter en stund. Men etter hvert forsto jeg nytten, og nå er jeg helt avhengig av det.

Les også:

• Tid for forandring
• Internettvalget
• Den digitale valgkampen
• Hvem blir “Aust Agders Obama”?

For mens John F. Kennedy var den første tv-presidenten, er Obama den første internettpresidenten, påpekte journalist Bente Kalsnes i kronikken “Digitale Obama” i høst.

Valgkampen som ble avsluttet i fjor representerte en ny måte å tenke på, ikke minst innen kommunikasjon. Aldri har så mange på den amerikanske grasrota latt seg engasjere, mye takket være Obamas strategiske bruk av sosiale medier.

Foreleser ved Georgetown University, Garrett Graff, er ekspert innen “sosiale medier” og mente det er de unge som vil avgjøre valget. Og slik ble det. Det var gruppen under 30 år som gjorde utslaget. Hadde det sammenheng med at at Obama hyret inn en digitalstrateg, en tidligere sjef fra nettsamfunnet Facebook?

På YouTube la Obama ut ukentlige taler. På Facebook skaffet han seg 3 millioner “venner”. Og på Twitter kunne de som ønsket det, følge presidentkandidaten daglig. Gjennom et eget program til Apples iPhone foret Obama tilhengerne sine med meldinger om hvilke Obama-arrangementer som foregikk i området der de befant seg.

Obama vekket entusiasme, skapte engasjement og begeistring i sin retorikk og i sin væren. Og han evnet å fange folks interesse i sosiale medier ved å skape verdifullt innhold. Det var avgjørende for utfallet av presidentvalget, og gjør at han i morgen altså tiltrer som verdens mektigste mann.

Er det mulig å tro at norske politikere vil ta opp tråden før høstens valg?  Hvem blir den norske Nett-Obama? spør Espen Skovland. For også her hjemme vokser troen på de sosiale mediene. I høst snuste Jens Stoltenberg på Facebook og fikk seg 11.000 nye venner (se debuten her!). Og antall politikere som blogger er i vekst.

Men er dette nok? I følge McCann Worldgroups digitaldirektør Even Aas-Eng er det lang vei fram til Barack Obama, for norske politikere  har ikke peiling på digital kommunikasjon. Politisk kommunikasjonsrådgiver Nikki Schei er heller ikke nevneverdig imponert. Torbjørn Røe Isaksen i Høyre mener i hvert fall at norske politikere ikke skal overdrive nettets betydning.

Ja, ja, det er jo lov å håpe at flere retter den politiske snuta mot den digitale kommunikasjonen. Og at minst én politiker logger seg inn i de sosiale mediene og sier: Yes, we can!