Jeg har gjennomført min første Ironman: 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer sykling og 42 kilometer. I ett og samme strekk. Drøye 11 timer med sammenhengende smerte, sinne, fortvilelse, gråt, banning, jamring og tenners gnissel.

Distansen er ille nok. At det ble arrangert i Nice, på den så langt i år varmeste dagen i Sør-Frankrike, var enda verre. 33 grader i skyggen – uten et vindpust! Ikke overraskende falt folk som fluer. De besvimte rett foran øynene på en, før medisinsk personell kom løpende med bårer og bar dem inn i legeteltet hvor de ble lagt under varmeskjold og fikk intravenøs ernæring.

Jo da, begrepet selvpining har fått en ny mening. Attpåtil hadde jeg betalt dyrt for moroa. Heldigvis er jeg ikke alene. Med innpå 2.700 deltakere påmeldt var årets Ironman i Nice verdens største. Slik virket det da også i den kaotiske fellestarten ut ifra stranda ved Promenade des Anglais.

I USA er triathlon den raskest voksende sporten blant mennesker over 40. Så er det kanskje en 40-årskrise, for min del også. Jeg har for lengst innsett at ungdommen løper i fra meg. Jeg er verken rask eller spenstig nok lengre. Men vi som er rundt 40, er lure. Og seige.

Sånn sett er triathlon som næringslivet. Noen av oss er ikke så gode på de kortere distansene. Men vi er gode i det lange løp. Og vi gir oss ikke. Ikke fanden, om vi gir oss. Den som gir seg er en lort, for å resitere brødrene Løvehjerte fritt!

Er jeg skremt bort? Har jeg tatt til vettet? Ha! Dagen etter kunne jeg knapt stå, langt mindre gå. Men jeg var i hvert fall påmeldt til Ironman 2009. Neste år er tida enda bedre. Helt klart. Den som gir seg er en lort.