Festivalene i Arendal sørger for at hele verden ser oss. Er det noen grunn til at vi skal snu oss bort?

Til Hovefestivalen i sommer var det akkreditert 370 pressefolk. NRK stilte med 150 medarbeidere. Fra utlandet kom det 75 journalister. Både New York Times og Mojo var tilstede. Og de lot seg sjarmere og imponere. Festivalen blir karakterisert som «the most beautiful festival site in Europe» og en «merkevare i europeisk målestokk».
I løpet av det siste året er Hovefestivalen nevnt nesten 900 ganger i norske papiraviser. Søker man på Google på «Hovefestivalen», får man hele 172.000 treff. Og slik kan vi fortsette.

Under Norwegian Grand Prix kom det 175 journalister fra 25 land. Og fjernsynsbildene fra båtracet i Arendal hadde 750 millioner seere. Til Canal Street var det akkreditert nærmere 80 journalister fra blant annet Tyskland, Ungarn og England.

I løpet av Norwegian Grand Prix er anslått 150.000 publikummere, noe som tilsvarer fem ganger så mange som under den tradisjonelle Holmenkollensøndagen. I fjor hadde Hovefestivalen 72.000 besøkende. Anslagsvis 70 prosent av dem var tilreisende.

Alle trenger å dekke basale behov med mat, drikke og overnatting. Og slikt blir det nødvendigvis penger av, også for lokale kremmere. I forbindelse med en Robbie Williams-konsert i Gøteborg i 2006 ble det anslått en meromsetning på 80 millioner kroner – på én dag.
Men arrangementene handler ikke bare om målbar omsetning. Det handler også om variabler som er vanskeligere å tallfeste, som oppmerksomhet, renommé, PR og omdømme.

Når 700 journalister finner veien til Arendal, har landsdelen en sjelden anledning til å by seg fram. De redaksjonelle oppslagene er mange og handler gjerne om mer enn båter, artister og publikum.

Det fikk vi selv se under OL i Beijing i august. Her fikk de norske utøverne mye oppmerksomhet. Og vi fulgte heltene våre trofast på vei mot heder og ære. Men ikke bare det. Innimellom slagene ble vi geleidet av blant andre NRK-journalist Ingerid Stenvold som ga oss underholdende og interessante skråblikk på kinesisk mat, skikk og bruk, klesdrakter og språk. Ikke alt handlet om å være raskest, høyest og sterkest.

Slik redaksjonell oppmerksomhet vekker både nysgjerrighet og reiselyst.

Tidligere i år viste BBC One en britisk reisedokumentar fra Nord-Norge med skuespilleren Joanna Lumley. To uker etter at nesten seks millioner britiske tv-seere så reiseprogrammet, har blant annet Hurtigruten hatt en omsetningsøkning på 10 millioner kroner. Britiske turoperatører kunne fortelle om telefoner som ikke sto stille etter at programmet gikk på tv. Den daglige lederen ved Hurtigrutens salgskontor i London sier at de visste at programmet ville utløse noe salg av ferier til Norge, men aldri i en slik enorm skala.

I så måte er Canal Street, Norwegian Grand Prix og Hovefestivalen representerer unike muligheter. Men vil vi det?

Alle tre arrangementene sliter med svak økonomi. De involverte beklager seg over at eierskapet og ansvaret ligger på få hender. På sikt innebærer dette at idealismen forvitrer og at festivalene i verste fall kan gå i oppløsning og forsvinne, og at de 700 journalistene igjen finner andre byer.

Det er Arendal dårlig tjent med. Det er en dårlig investering å snu seg bort.

Denne kronikken ble publisert i Agderposten 1. oktober 2008.

Dagens Næringsliv mener vi bor i landets fjerde verste kommune. Like fullt er Arendal i enorm vekst. Det byr på flere utfordringer.

I sommer var Arendal preget av tre arrangementer som ga mye oppmerksomhet. «Fyrtårna» Canal Street, Norwegian Grand Prix og Hovefestivalen tiltrakk seg et stort publikum og genererte mange presseoppslag. Bare det siste året skrev norske medier «Hovefestivalen» 2.835 ganger!

Gjennom medieoppslagene har man endret noe av inntrykket av oss arendalitter. Pommes frites-lukta forsvant med rutebilstasjonen. I stedet har vi blitt et nasjonalt samlingspunkt, ikke minst etter at Quartfestivalen trakk sitt siste sukk.

De siste åra har flere endret sin oppfatning av regionen. Sørlandet, og Arendal især, er på ingen måte truet av fraflytting. Vi har en vekst i befolkninga. Altså assosierer flere landsdelen vår med positivitet og framtid.

Lokale bedrifter har forstått at festivalene er et bra sted å nå unge mennesker. I ferien leste vi annonser som spurte: «Rekk opp hånda alle som har lyst på en fet jobb på Sørlandet». Når de likevel er her nede, kan vi kanskje få dem til å bli her litt lengre. Ser de for seg en framtid her, med familie, bikkje og stasjonsvogn?

I dag er arbeidsledigheten i Aust-Agder under to prosent. Da spisses jakten på de gode hodene. Bedriftene spiller på festivaltida og gir inntrykk av at slik har vi sørlendinger det hele året.

Befolkningsveksten er mye knyttet til offshore og shipping. Agderposten har den siste tida presentert lokale bedrifter som er internasjonale lokomotiver. Bare innen næringsklynga NODE (Norwegian Offshore and Drilling Engineering) er det skapt 5.500 nye arbeidsplasser.

I 2005 handlet det om å få fraflyttede sørlendinger tilbake. Året etter handlet det om å få nordmenn hit. I dag handler det om å få det globale mennesket til Arendal.

Virkemidlene er mange. I fjor annonserte reklamebyrået Tvers med at bare de fant den rette medarbeideren, kunne de ordne både barnehage- og båtplass.

Men når Dagens Næringsliv (DN) rangerer landets kommuner, havner Arendal på 428. plass. Hvordan kan landets fjerde verste kommune være i vekst? Har PR og medieoppslag kastet blår i øynene på naive tilflyttere? Eller tar DN feil?

En læresetning i PR-bransjen er: «Gjør det som er rett, og la det bli kjent». I så måte har Arendal lyktes. Byen har fokusert på sine fortrinn. Dermed tiltrekkes de gode hodene, uavhengig av hva DN måtte mene.

Men byen er ikke feilfri. Som en konsekvens av befolkningsveksten står Arendal overfor store utfordringer, ikke minst når det gjelder kvaliteten på fasilitetene. Den internasjonale skolen er «sprengt», og skoleresultatene er begredelige. Barnehageplasser, leiligheter og hus for utleie er mangelvare. Infrastrukturen og veistandarden er miserabel.

Og Sørlandet står uten statsråder, mangler betydelige stillinger i departementer, nasjonale råd og utvalg. Da er det vanskelig å forestille seg at forholdene blir bedre i framtida.

Arendal har muligheten til å lykkes i det videre arbeidet med å bedre sitt omdømme. Men det må også være hold i påstandene. Skal vi vise verden at Arendal er et godt sted å bo, må vi skilte med mer enn en hektisk festivalsommer. Det må være lys i fyrtårna – året rundt.

Dette innlegget ble publisert i Agderposten 15.08.08.

Store og Lille Torungen ble bygget i 1844 som tvillingtårn – for at Arendal skulle skille seg ut ifra de øvrige sørlandsbyene.

I dag har byen bygget ytterligere tre fyrtårn. Hovefestivalen, Canal Street, og Formel-1 båtracet Norwegian Grand Prix er begivenheter som rager høyt og som kaster lys over hele Sørlandet.

Nå mener PR-rådgivere utenfor Arendal at byen er «en av landets mest spennende». Og jo, det føles sånn også, for vi som bor og arbeider her.

Dommedagsprofetiene er gjort til skamme. Hove ble ikke et sodomittisk Gomorra. Klimakrisen skyldes ikke NGP alene. Og bluesen er ikke djevelens oppfinnelse.

Vi gleder oss over suksessene og strømmer til, som frivillige og som publikummere. Samtidig tiltrekker arrangementene seg horder av besøkende og journalister. Bare til NGP er det akkreditert 150 journalister fra inn- og utland, som alle betas av det vi nyter hele året.

Og vi setter pris på det. Oppmerksomheten, samt den udelte gleden ved musikken, sporten og folkelivet, skaper en stolthet blant innbyggerne i Arendal. Denne stoltheten er gull verdt.

For med 40.000 oppriktige ambassadører bereder vi grunnen for god og ærlig markedsføring. Slik gjør vi Arendal til en attraktiv kommune å bo i og tiltrekker de beste i blant oss.

I kampen om de gode hodene må man nødvendigvis framstå som attraktiv. Og bedriftenes tiltrekningskraft ligger ikke nødvendigvis i soliditet, lønn, betalt overtid, gratis avis og andre frynsegoder. Det er jo slik at dagens mennesker, mye mer enn før, velger bosted på grunn av det totale tilbudet.

Arendal er et mer attraktivt bosted enn noen gang. Vi er et lite samfunn, trygt, oversiktlig og nært, med korte avstander til det meste. Vi har også et dynamisk fritidstilbud; et myldrende kulturhus, internasjonale festivaler og gode rekreasjonsmuligheter, på heia eller i skjærgården.

Næringslivet har også åpnet øynene. Arendals Fossekompani, Markedskraft, APL, OSM, Elkem, Saint-Gobain og Husbanken er blant dem som bruker «fyrtårnene» aktivt for å profilere egen virksomhet og for å synliggjøre kvalitetene ved å bo og arbeide i Arendal hele året.

Vi er i ferd med å korrigere vårt eget omdømme, fra påmm-fri og «banke-du» til en pulserende smeltedigel, noe som fører til at flere folk ønsker å bosette seg her. Slik er arrangementene både byutvikling og butikk.

Før ble industrien tuftet på stedbundne forutsetninger. Nå må bedrifter etablere seg der arbeidstakerne ønsker å bo. Slik er det også her. Befolkningstallet i Arendal vokser jevnt og trutt, i tråd med veksten i det lokale næringslivet.

Bare blant medlemmene i den sørlandske næringsklyngen NODE (Norwegian Offshore and Drilling Engineering) har antall ansatte siden 2005 økt fra 1.800 til drøye 5.500! Mer enn 60 prosent av disse er ingeniører eller sivilingeniører.

Samtidig har ordrereserven blant de samme medlemmene økt. For tre år siden lå den på 2,5 milliarder. I år er den på 80-100 milliarder! Bare i Sevan Marine har den steget fra fem til 25 milliarder. Og tallene er kontinuerlig i positiv utvikling. Landsdelen er i ferd med å etablere seg som Norges største eksportregion.

Arendal er en meget spennende case det skal bli interessant å følge i tiden framover, er det sagt. Sant nok, det swinger i byen nå.

Denne kronikken ble publisert i Agderposten 07.07.08.