Nettstedet LiveLeak bidrar til å svekke omdømme til Toyota, men feilen ligger først og fremst hos Toyota selv.

Toyota står midt i et konstant mareritt og ser ikke ut til å våkne med det første heller. Bilprodusentens omdømme er truet internasjonalt, også her hjemme. En undersøkelse VG gjorde nylig, viser at 28,8 prosent har fått svekket tillit til Toyota i den senere tid.Verditapet er anslått å være i milliardklassen.

Bakgrunnen er at Norges ledende billeverandør har måttet tilbakekalle en rekke biler på grunn av problemer med gasspedalene. Bare i Europa er det snakk om nærmere to millioner biler. På verdensbasis handler det så langt om åtte millioner biler. Tilliten ble ytterligere svekket da det kom fram at Toyota var kjent med problemet allerede i 2007.

I dag ble det kjent at nok en Toyota Prius akselererte av seg selv til 140 kilometer i timen, ute av kontroll. Snarrådig handling fra det lokale politiet hindret en katastrofe.

Tidligere i vinter slapp nettstedet LiveLeak ut en nødsamtale fra den såkalte 911-sentralen (se YouTube-klipp ovenfor). Samtalen følger etter sigende en desperat far i en løpsk Toyota Lexus i august i fjor, inntil han kjører i døden med kone og to barn. Samtidig som omdømmet til Toyta fortsetter å falle, diskuteres det i ulike nettsamfunn hvorvidt samtalen er ekte.

For noen dager siden skrev Peggy Brønn fra BI og Presis-kollega Asbjørg Lyngtveit en kronikk om “omdømmehysteri”. Her peker de blant annet på at kommunikajson ikke er alt. I bunnen av det hele ligger nødvendigvis kvaliteten i produktet.

Toyota er i en marerittaktig situasjon for tiden. President Akido Toyoda har blitt kritisert for å virke handlingslammet og fraværende og for ikke å ha stilt opp i media. Den amerikanske Toyota-presidenten Jim Lentz valgte seg imidlertid YouTube da han ba om unnskyldning i februar. Uten at det nødvendigvis hjalp. Til det er Toyotas tekniske problemer altfor store.

Har Steve Jobs og Apple “verdens beste omdømme“? Faksimile: www.dn.no

Omdømmeskoler og -prosjekter minner ofte om keiserens nye klær. I dagens kronikk tar Peggy Brønn og Asbjørg Lyngtveit for seg omdømmehysteriet:

Omdømmehysteriske tilstander

Finn Holmer-Hoven i Fædrelandsvennen beskrev våre dagers fascinasjon for omdømme som ”omdømmeonani”. Han har et poeng.

Den eksplosive interessen for omdømme i media og i alle slags organisasjoner de siste årene kan sees som forsøk på å oppnå selvstimulert kortsiktig nytelse i stedet for å jobbe med realiteter. Som at organisasjoner bør gjøre et bedre stykke arbeid.

Et godt omdømme er en av de mest verdifulle tingene en person eller organisasjon kan ha. Det dreier seg om hvordan andre kjenner oss, det er hva som sies om oss, og det gir et referansepunkt å plassere oss i. På den andre side er omdømme også i ferd med å få et latterlighetens skjær over seg. Alle og enhver kan framstå som ”omdømmeekspert”.

Å erklære sin mening offentlig om omdømmet til en bedrift eller organisasjon, alternativt en leder, politiker eller olympisk skiløper, er den enkleste ting i verden. Det finnes bare ett svar på det gjentatte spørsmålet om en hendelse, en kommentar, en krise vil kunne påvirke omdømmet: ”ja”.

Men det stopper ikke der.

Politiet, Vegdirektoratet, kraftselskaper, sykehus – alle har omdømmeprosjekt. Det etableres såkalte omdømmeskoler for kommuner, og media er klare for overskrifter som henger ut organisasjoner med det verste omdømmet.

Kort sagt; ett av de mest verdifulle aktiva i organisasjonen blir snart tømt for verdi og innhold. Gjennom trivialisering og misforståelser blir omdømmet tillagt negative karakteristikker som ellers kjennetegner imagebegrepet. Image defineres i kommunikasjonsfaglig sammenheng som våre umiddelbare inntrykk av noe eller noen – inntrykk som også kan være overflatiske, feil og dessuten lett manipulerbare.

Organisasjoner bør snarest begynne å fatte den virkelige betydningen av å jobbe med omdømmet. Det er et komplisert og mangefasettert konsept som betyr flere forskjellige ting i ulike akademiske disipliner; så som psykologi, økonomi, strategi, regnskapsføring, markedsføring, sosiologi og kommunikasjon.

En forsker kokte 49 forskjellige definisjoner på omdømme ned til tre prinsippområder:

• Kjennskap – omdømme som den oppmerksomhet en interessentgruppe gir en organisasjon, men som ikke nødvendigvis innebærer å ta et standpunkt. Omdømme betraktes her som en persepsjon eller et inntrykk.
• Vurdering – omdømme er et standpunkt, en vurdering eller målestokk. Omdømme sier her noe om status til organisasjonen.
• Aktivum – omdømme er noe av verdi og betydning for organisasjonen. Omdømme er her en ressurs, et usynlig, finansielt eller økonomisk aktivum. Kjennskap behøver ikke medføre en vurdering, en vurdering behøver ikke føre til at det skapes et aktivum.

Det er lett å forstå begrunnelsen for å sette i gang omdømmeprosjekter. Det er tøft å befinne seg på forsiden av avisen hver dag med negative overskrifter, og det er trist når ansatte skammer seg over å fortelle hvor de arbeider.

Staten, helsesektoren, kommuner, bedrifter kjemper alle med folks persepsjoner, med inntrykk. Dermed investerer man i prosjekter som skal lære organisasjonene å snu dette rundt; såkalte omdømmeprosjekter.

Men dette forenkler og gir en gal forståelse av omdømme. Det gis inntrykk av at et seminar er alt som skal til for å få kunnskap og ferdigheter nok til å arbeide med omdømme. Videre bruker mange selverklærte omdømmeeksperter og -konsulenter rett og slett feil definisjoner og modeller, og selger omdømmetjenester som i beste fall er ren fasadepuss.

Bytt heller navn på alle omdømmeprosjekter. Organisasjoner bør i stedet investere i ”bedre oppførsels-” eller ”bedre prestasjonsprosjekt”. Det er dårlig atferd og dårlige ytelser som gir mat til rykter, negativ medieomtale og rapporter som skremmer bort mulige ansatte, kunder, leverandører osv. Å investere i prosjekter som er laget for å bedre service, økonomi, kommunikasjon, etisk atferd eller å stimulere innovasjon og lignende vil igjen bidra til å bedre omdømmet.

Ved å definere nøkkelindikatorer for prestasjoner og arbeide for å nå minimumsstandarder – i beste fall oppnå fremragende standarder – samt gjøre dette konsekvent over tid, vil omdømmet følge pent etter. Med andre ord er omdømme et biprodukt av gode prestasjoner.

Ansvaret for en organisasjons omdømme ligger hos ledelsen. Det må pleies og beskyttes på samme måte som andre aktiva i organisasjonen. Det må også betraktes som en del av beslutningsprosessen i organisasjonen, og tas med i enhver risikovurdering knyttet til viktige avgjørelser.

Omdømmerisiko handler om i hvilken grad man evner å forutse, forstå og oppfylle samfunnets og interessentgruppers forventninger. Dette betyr krav til kvalitetsprodukter og ditto service, velordnet økonomi, etisk atferd, god ledelse, arbeidsmiljø, osv. Uansett sektor.

Alle organisasjoner bør stille seg fire spørsmål: hvilke mulige virkninger kan våre beslutninger få for våre interessenter, hvordan kan disse reagere og hvordan vil denne beslutningen påvirke vårt omdømme? Til slutt: er denne avgjørelsen forenlig med hvem vi er som organisasjon og hva vi står for?

Frykten for et dårlig omdømme er en kraftfull stimulus til handling. Men det er ofte først når omdømmet er truet at ledere faktisk motiveres til å handle. Da er gjerne løpet allerede kjørt.

Peggy Simcic Brønn er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BIs Institutt for Kommunikasjon, Kultur og Språk, leder for Senter for Virksomhetskommunikasjon og forsker i omdømmebygging, bedriftsprofilering og bedrifters samfunnsansvar.

Asbjørg Javnes Lyngtveit er kommunikasjonsrådgiver i Presis PR, Arendal/Oslo, og høyskolelektor ved BI, hvor hun underviser i organisasjons- og lederkommunikasjon.

Kronikken sto på trykk i Agderposten 6. mars 2010.

Flere bedrifter og kommuner forbyr sine ansatte å være på sosiale medier som Facebook og Twitter i arbeidstiden. Mange ønsker heller ikke å opprette profiler fordi de frykter at fritiden skal bli spist opp.

Skepsisen og forbudene blir av kommunikatører gjerne betegnet som tull og tøys og misforstått. Sosiale nettsamfunn er ikke mer krevende enn annen sosial omgang, og kan ved rett bruk heller fungere som verdiskaper.

Vi i Presis PR er i hvert fall av den overbevisning at både Internett og sosiale medier er kommet for å bli. Derfor tilbyr vi da også kurs, foredrag, kampanjer, strategier og rådgivning innen sosiale medier. Ikke fordi vi tror dette er saligheten selv, men fordi det i 2010 er umulig å komme utenom.

- Men det er ingen grunn til å hvile. Vi søker alltid å utvikle oss, bedyrer Terje Arentz, salgs- og markedssjef i Ugland Industrier.

I 2009 bidro Presis PR på den digitale siden, både med blogger og andre kommunikative elementer. Blant annet var vi med på å kåre “Norges beste garasjeband“, der det ble sendt inn 150 bidrag fra 60 forskjellige band. Aktivitetene slo positivt ut på både besøkstall på nett (100 prosent økning) og i form av økt salg.

Vi gratulerer!

Nå er den unge KrF-politikeren fra Evje nominert som Årets markedsfører i Aust-Agder. Prisen tildeles årlig noen som har fremhevet seg på markedsføringens område, enten det er en bedrift, organisasjon eller en person. Arrangør er Aust-Agder Markedsforum.

Vi noterer oss også at to av oppdragsgiverne til Presis PR er nominert. Både Grimstad Garasjene og Canal Street har vært aktive gjennom PR, blogg, magasiner, sosiale medier og har på dette viset klart å holde et høytr trøkk i et tøft marked. Vi gratulerer med nominasjonene!

Prisen deles ut under konferansen Suksess smitter i Arendal kulturhus 10. februar.

Men ikke alle er den de gir seg ut for å være. På nettet er det lett å seile under falskt flagg. Og mange faller for fristelsen til å utgi seg for å være en annen. En del skjuler seg bak nicknames, aliaser eller pseudonymer og gjør det i den beste hensikt. For andre er agendaen mindre sjarmerende.

De siste åra har flere opprettet falske profiler på en rekke nettsamfunn, enten på Twitter, Nettby eller Facebook. For en tid tilbake skrev VG om en falsk Pia Haraldsen-profil og advarte også mot en falsk Alexander Rybak-profil. De falske profilene skaper selvfølgelig forvirring, både for kjendisen, fansen og mediene.

I helga refererte Agderposten Min kamp-forfatteren Karl Ove Knausgård (for øvrig oppvokst to gode steinkast fra kontorlokalene til Presis PR) på Twitter. Tilsynelatende greit nok. Problemet var bare at Knausgård ikke er bruker av nettjenesten. Dermed måtte Agderposten-redaktør Eivind Ljøstad beklage seg hos sin gamle arbeidsgiver, Dagbladet.

- Dette er en god lærepenge, og en viktig påminnelse om at man ikke må ta alt som står i de sosiale mediene for god fisk, sier Ljøstad.

Sant nok, sant nok. Og, la det være sagt, vi finner ingen glede i å harselere over redaksjonen til Agderposten. Det er enkelt å opprette en falsk profil på Twitter, og er profilen godt nok gjennomført er det fort gjort å gå i fella.

Og det er nok av feller å ta av. Både Mao, Putin og Osama bin Laden er der ute i twittersfæren. Eller kanskje ikke.

]]> http://www.presispr.no/2010/01/ulv-i-digitale-farekl%c3%a6r/feed/ 0 http://www.presispr.no/2009/12/god-jul-og-godt-nyttar/ http://www.presispr.no/2009/12/god-jul-og-godt-nyttar/#comments Mon, 21 Dec 2009 15:15:45 +0000 Fred Arthur http://www.presispr.no/?p=907 I begeistringens time er det lett å la seg blende av sosiale medier og Internettets fortreffeligheter. At nettet er kommet for å bli, er utvilsomt. Men det tradisjonelle står likefullt sterkt. Det er derfor vi i Presis PR skriver julekortene våre for hånd. Og vi gjør det ganske selv. I skinnet av det blafrende talglyset hører vi pennen skrape over pergamentet … Vel, det er i hvert fall hyggelig – å glede noen andre.

God jul og godt nyttår, til alle våre venner, kunder og samarbeidspartnere!

Framtida ligger blant annet i busser drevet av solcelleteknologi – og unge nytenkerne.

Å jobbe med ungdommer er svært givende. De er vitale og energiske på en ganske annen måte enn … resten av oss. Derfor har Presis PR engasjert seg i Ungt entreprenørskap.

Ungt Entreprenørskap (UE) er en ideell organisasjon som i samspill med skoleverket, næringslivet og andre aktører jobber for å utvikle barn og ungdoms kreativitet, skaperglede og tro på seg selv.

Denne uka satt Presis PR i dommerpananelet på Gründercampen på Stuenes skole hvor elevene hadde engasjert seg i en rekke oppgaver knyttet til nytenkning, entreprenørskap, gründervirksomhet, omdømmebygging, solcelleteknologi og sosiale medier.

Elevene gjorde en formidabel innsats i løpet av det drøye døgnet de hadde til rådighet. Det å være dommer var ingen lett oppgave, men dog så givende.

Hans A. Iversen jobber som daglig leder i Arendal Næringsforening. Han har tidligere vært administererende direktør i Sparebanken Sør i en årrekke, og innehatt flere styreverv blant annet i VISA og Agderposten.

Arnfinn Gaard driver i dag bemanningsbyrået Personal 1 i tillegg til å innha flere styreverv.

Vi er glade for å ha fått på plass to erfarne og dyktige mennesker i selskapets styre.

I oktober gikk bildene av den svenske modellen Filippa Hamilton verden rundt. Bildene var tatt i forbindelse med den nye kampanjen til Ralph Lauren. På bildet er midjen til 24-åringen så tynn at hodet hennes er større i omkrets. Kort tid etter innrømmet moteveteranen at retusjeringen bidro til et “veldig forskrudd bilde av en kvinne” og trakk bildene tilbake.

Retusjering handler ofte om forskjønning, men det er ikke gitt at fotomodellene verdsetter slike endringer. Skuespilleren Kate Winslet ble i hvert fall rasende da herrebladet GQ “airbrushet” bildene, dvs. at de forlenget og gjorde beina hennes tynnere.

Dessverre er det en lang tradisjon for retusjering. I tillegg til motefotografer, har politikere, despoter og manipulatorer retusjert fotografier siden kameraets morgen. Både Stalin, Mao og Mussolini krevde fotografier endret og bidro dermed på sitt vis til å endre historien.

I motebransjen har det uoppnåelige vært idealet. Sykelige tynne “guttekropper” har vært utbredt. Men nå går trenden i en ny retning. Et vendepunkt var den 20 år gamle modellen Lizzie Miller, som ble kjendis da hun stilte med uretusjert mage i det amerikanske magasinet Glamour.

Tidligere i år vakte det betydelig oppsikt da magasinet LOVE kom ut med den nakne, ferme artisten Beth Ditto på coveret. New York Magazine fulgte opp med en uretusjert Kate Moss. Franske ELLE har presentert kjendiser som Sophie Marceau, Monica Bellucci og Charlotte Rampling helt usminket og uretusjert. Amerikanske Harpers Bazar presenterte Helena Christensen, Claudia Schiffer og Cindy Crawford. Her hjemme presenterte i forrige uke magasinet D2 bl.a. Jenny Skavlan, Petronella Barker og Vendela Kirsebom, også disse uten sminke.

Ett spørsmål er imidlertid ubesvart: Hvorfor denne profilendringen? Ihuga idealisme eller et ønske om å tekke sine lesere og sine annonsører?

I høst og til vinteren besøker Presis PR og Novemberfilm en rekke skoler i distriktet, i forbindelse med Den kulturelle skolesekken og Nordisk informasjonskontor Sør-Norge. På programmet står “Redigert virkelighet”, om film, språk og virkemidler.